Utbrent av det du elsker

Vi snakker mye om utbrenthet som noe som skjer når folk mistrives på jobb. Når kravene er for store og meningsinnholdet for lite. Når man gruer seg til mandager og teller ned til ferien.

Men hva med deg som faktisk elsker det du gjør? Som gleder seg til å jobbe, lever for prosjektene sine og knapt skiller mellom jobb og fritid fordi alt føles som ett stort kall?

Det er også mulig å bli utbrent av det.

Positivt stress er fortsatt stress

Det finnes en vanlig misforståelse om at stress bare er skadelig når det føles negativt. Når vi er ulykkelige, pressede eller redde. Og jo, det stresset er selvfølgelig krevende.

Men kroppen din skiller ikke alltid like godt. Pulsen øker. Søvnen påvirkes. Restitusjonen nedprioriteres. Uansett om stresset kom av noe du hater eller noe du elsker.

Tenk på det som å løpe et maraton. Det er ikke et tegn på at noe er galt. Mange drømmer om nettopp det. Men kroppen slites ned uansett, og uten nok hvile vil selv den sterkeste løper til slutt bryte sammen.

Når jobben blir til deg

Noe av det vanskeligste med å elske jobben sin er at grensene mellom hvem du er og hva du gjør kan bli utydelige. Jeg kjenner det selv. Jobben er ikke bare noe jeg gjør, det er en del av meg.

Og det er på mange måter fint. Men det betyr også at det å ta fri, sette grenser eller innrømme at du er sliten, kan kjennes som et svik mot deg selv. Du tolker trøttheten som svakhet. Du ignorerer kroppens signaler fordi det du holder på med er for viktig til å stoppe.

Mange som elsker jobben sin er de siste til å oppsøke hjelp. Fordi de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene av utbrenthet. De er jo ikke ulykkelige. De er ikke misfornøyde. De er bare fullstendig tomme.

Tegnene som er lette å overse

Utbrenthet ved en jobb du elsker ser litt annerledes ut. Det handler sjelden om at du ikke orker å stå opp om morgenen.

Det er mer sånn at entusiasmen tar lenger tid å starte. Ideer som før kom av seg selv krever nå anstrengelse. Du blir irritabel overfor de rundt deg, ikke fordi du ikke bryr deg, men fordi du rett og slett ikke har mer å gi. Konsentrasjonen svikter. Søvnen er rastløs selv om du er utmattet.

Og så, en dag, kjenner du en underlig fremmedfølelse overfor det som alltid har gitt deg mening. Som om du har mistet kontakten med noe viktig i deg selv. Det er ikke en gradvis nedtrapping. Det er mer som en vegg.

Hvile er ikke det motsatte av lidenskap

Vi har en kulturell fortelling om at de som virkelig brenner for noe ikke trenger pause. Vi glorifiserer de som jobber sent, alltid er tilgjengelige og ser ut til å trives i kaoset.

Men hjernen trenger hvile for å fungere. Kreativitet, problemløsning, emosjonell regulering, alt dette svekkes uten nok restitusjon. Og det er nettopp de tingene du er avhengig av for å gjøre det du elsker, godt.

Hvile er ikke et tegn på at du har mistet lidenskapen. Det er det som gjør at lidenskapen kan vare.

Hva kan du gjøre?

Slutt å bruke fraværet av misnøye som bevis på at alt er greit. Du kan elske jobben din og fortsatt trenge hjelp. Du kan finne mening i det du gjør og fortsatt ha gått for langt.

Sjekk inn med kroppen din jevnlig. Ikke bare det mentale overskuddet, men det fysiske. Sover du nok? Har du rom i livet til ting som ikke handler om jobben? Klarer du å hvile uten at tankene umiddelbart drar deg tilbake til oppgavelisten?

Pauser skal ikke være det du gjør når du endelig har tid. De bør være en aktiv og planlagt del av hverdagen. Ikke en belønning du gir deg selv etter at alt annet er gjort. For alt annet er aldri gjort.

Og hvis du kjenner deg igjen i det som er beskrevet her, snakk med noen du stoler på. Å søke hjelp er ikke å gi opp det du har bygget. Det er å ta vare på deg selv godt nok til å fortsette.

 Du fortjener hvile. Ikke fordi du har gjort deg fortjent til det, men fordi du er et menneske.

 You're just one choice away