Når lyset er på, men ingen er hjemme: Min reise gjennom utbrenthet

Det øyeblikket sitter fortsatt i kroppen som om det var i går. En helt vanlig morgen foran datamaskinen. Kaffekoppen var varm i hånden, innboksen full av uleste meldinger. Men i stedet for den velkjente følelsen av kontroll og mestring, kjente jeg... ingenting. Bare et tomt sug i magen og en tåkeheim som omsluttet alt jeg prøvde å gjøre.

"Jeg har alltid mestret å ha mange baller i luften og press rundt meg - egentlig hele livet. Hvorfor sitter jeg med denne følelsen nå?"

Den snikende utbrentheten

Det var ikke én dramatisk hendelse som utløste det. Det var summen av flere ting som skjedde samtidig – ironisk nok, mange av dem positive, både profesjonelt og privat. Men når alt kommer samtidig, kan selv det gode bli en belastning.

Da jeg endelig innså hva som foregikk, hadde jeg ignorert symptomene for lenge. Det føltes som å være fanget i et dragsug, som om jeg ble trukket stadig dypere ned i en trakt jeg ikke kunne klatre ut av. Varsellampene hadde blinket lenge, men jeg hadde overbevist meg selv om at jeg bare måtte holde ut litt til.

Veien tilbake

Min reise tilbake har vært lang og lærerik. Det viktigste jeg har tatt med meg er at vi må bli flinkere til å kjenne etter – ikke bare på egne vegne, men også se menneskene rundt oss.

Ordene "For å være på, må du være av" ble et mantra for meg. De enkle, men dype ordene hjalp meg å innse noe grunnleggende: Å tillate seg selv å koble av, ta pauser, og ta vare på seg selv mellom slagene er ikke bare nødvendig – det er helt avgjørende.

Når varsellampene blinker

Har du noen gang kjent på følelsen av å bare "holde det gående" uten å virkelig være til stede? Kjenner du igjen noen av disse tegnene?

• Følelsesmessig utmattelse og distanse til jobben
• Søvnproblemer tross konstant tretthet
• Konsentrasjonsvansker og redusert produktivitet
• Fysiske symptomer som hodepine eller muskelspenninger
• Mindre glede over ting som tidligere ga energi

Ingen er immune mot utbrenthet. Selv sterke, kompetente mennesker kan bli slitne. Det er menneskelig å føle seg overveldet av og til. Og det er absolutt ikke et tegn på svakhet å senke tempoet eller å si: "Jeg trenger hjelp."

Bygg en kultur for åpenhet

I etterpåklokskapens lys ser jeg hvor viktig det er at vi snakker åpent om mental helse på arbeidsplassen. Vi må skape en kultur der det er greit å si ifra – og der vi aktivt tar vare på hverandre.

Livet er for kort til å ignorere når kroppen sier stopp. Spør deg selv om det virkelig er verdt helsen din å presse på videre. For meg var svaret tydelig, men innsikten kom dessverre for sent.

Hvordan tar du vare på deg selv og dine kolleger i en hektisk hverdag?

La oss sammen bygge en kultur hvor vi ser hverandre, støtter hverandre, og minner hverandre på at pauser ikke bare er tillatt – de er nødvendige.

Dette innlegget er det første i en serie der jeg vil dele erfaringer og refleksjoner rundt mental helse i arbeidslivet og livet generelt.

👉 På bloggen finner du også mine 5 enkle grep for å ta kontroll over egen situasjon – et enkelt verktøy for å håndtere stress og forebygge utbrenthet. Se etter knappen øverst til høyre på nettsiden.